Inkludering og »interkultur« - Sosial hjelp eller kunstens naturlige utvikling?

KONFERENCE - Inkludering av etniske minoriteter i kunst- og kulturlivet er et tema som ofte knyttes til samfunnsmessige spørsmål som innvandringsproblematikk og integrasjon. Dette kom også tydelig fram under konferansen »Kunsten at inkludere«, som ble arrangert av Center for Kunst- og Interkultur (CKI) i Københavns Skuespilhus i januar 2010.

af Hege Børrud Huseby og Mari Paus

På tross av mange relevante innlegg fra både kunstnere og kulturarbeidere, mener vi at de rent kunstfaglige tematikker ikke ble tilstrekkelig belyst under konferansen. Vi mener at det mangler et kunst- og kulturvitenskaplig fokus i debatten, som kan vekte spørsmål om de kunstneriske uttrykk, og ikke kun kunstnerenes rolle som etnisk minoritet.

Hittil kan det se ut til at kunstens viktigste rolle i forhold til inkludering og integrasjon har vært rollen som redskap. Kulturen skal benyttes til inkludering. Det finnes mange eksempler på prosjekter hvor poenget er at »den nye danskeren« skal få mulighet til å uttrykke sin fortelling gjennom bruken av kunstneriske uttrykk. Dette er i og for seg ikke noe problem, og prosjektene fungerer ofte. Minoriteter blir synliggjort, og man får skapt positive representasjoner av minoriteter som ellers kan bli glemt og stigmatisert.

Vi mener at det på særlig to områder ville være naturlig at kulturvitenskapene kom mer på banen. For det første i forhold til spørsmål som gjelder minoritetskunstnerenes muligheter for å uttrykke seg individuelt. Man kan få inntrykk av at grunnen til at deres historie skal fortelles er en annen en andre kunstneres, og at de ikke får mulighet til å kun representere seg selv.

Blir minoritetskunstnere kun sett på som en representant for en gruppe? Ofte er det snakk om en muslimsk kunstner, halvt zambisk kunstner, opprinnelig irakisk kunstner, eller lignende. Han eller hun blir tatt til inntekt for en hel minoritet, i stedet for kun sin egen produksjon.

For det andre bør de store kunst- og kulturinstitusjoners rolle i dette diskuteres. Får institusjonene, i sine forsøk på å bekjempe en blendahvit identitet, en rolle som sosialarbeider? Under den overnevnte CKI-konferensen i januar ble dramatikerprosjektet »Nye stemmer« ved det Kongelige Teater trukket fram og kritisert for å virke mot sin hensikt. I prosjektet ble syv unge kunstnere- alle med annen etnisk bakgrunn enn dansk- intvitert til å skrive et manus, og prosjektet endte opp i en reading i Skuespilhuset den 2. mai. Kritikken gikk ut på at prosjektet ble arrangert som et ekstra prosjekt ved siden av det ordinære programmet ved teateret, og at disse kunsterene dermed blir henvist til en egen arena utenfor den primære kunstoffentligheten.

Hva gjør slike prosjekter egentlig for inkludering? Vil sosiale prosjekter på denne måten gå på bekostning av kunstnerisk kvalitet? Man kan få inntrykk av at store institusjoner som Det Kongelige Teater skjuler seg bak sosiale inkluderingsprosjekter fordi de ikke får til inkludering på et mer grunnleggende nivå. De store institusjonenes oppgave er å presentere kunst på høyeste nivå. Og på dette nivået finnes også kunstnere med annen etnisk bakgrunn enn dansk

Studenter som beskjeftiger seg med kunst- og kulturvitenskap er fremtidige forskere, ledere og kulturarbeidere.Vi på Det Humanistiske Fakultet og Institut for Kunst- og Kulturvidenskab kan og bør sørge for at også det kunstfaglige perspektivet blir belyst i spørsmål om inkludering i kunst- og kulturlivet, slik at man kan få større kunnskap i spørsmål som disse.

• Send
• Del